Da Solvang kolonihager ble anlagt i begynnelsen av 1930-årene ble det bestemt at hyttene skulle ha samme uttrykk. Det ble tegnet og godkjent sju forskjellige modeller med litt ulik størrelse og noe variasjon i vinduer, men med likt grunnuttrykk, panel og farger. De aller fleste valgte Oslo Parkvesens type Ⅱ på 19,6 m², senere utvidet til 22 m². Originaltegningene er gått tapt, og det er vanskelig å identifisere alle de seks andre typene i dag. Tegningene av «Standard hytte» avdelingene 1, 2, 3 og 4, er en rekonstruksjon av tegningene for type Ⅱ. Ansvaret for at hyttene ble bygget i samsvar med reglene ble delegert fra kommunen til de tillitsvalgte på Solvang.
Hyttene på avdeling 1–4 er kjennetegnet av vindusplasseringen: Nesten alle hyttene har «Solvanghjørnet»; to store vinduer helt inntil hjørnekassene på forsiden av hytta. Solvanghjørnet er en del av et vindusbånd som strekker seg rundt hytta, dette ble ytterligere markert ved at de horisontale vinduskarmene på den ene kortveggen var sammenhengende.
I 1950 søkte Solvang til kommunen om å få bygge soverom (senere kalt «tilbygg»). Det ble også søkt om å bygge en åpen veranda og en redskapsbod/toalett. Søknadene ble godkjent i 1951 etter tegninger utarbeidet av arkitekt Wilhelm K. Essendrop. Ansvaret for at det ble bygget i henhold til de godkjente tegninger og regler ble igjen overlatt til de tillitsvalgte på Solvang.
I midten av 50-årene ble Frogner kolonihage nedlagt og kolonistene på Frogner fikk tilbud om å flytte til Solvang. Det ble utarbeidet tegninger til en ny hyttetype som var like stor i beboelsesareal som de andre hyttene på Solvang, inklusive soverom (28 m²). I tillegg ble verandaen bygget sammen med hytta.
Etter hvert ble det godkjent ytterligere endringer på hyttene, men det er viktig å merke seg at på Solvang, uansett avdeling, er det satt en maksimal byggegrense på 40 m² grunnflate.
Fargene på hyttene var regulert fra 1929 til 1990. Fra 1929 til 1964 var det krav fra kommunen at hyttene skulle «males etter den fastsatte fargeplan», som var utarbeidet av arkitekt Eyvind Strøm samtidig som han laget Solvangs reguleringsplan. Det ble fastsatt farger for hver hytte, der alle skulle ha tre farger: én på panelet, én på hjørnekasser, karmer og vindskier, og én på vinduene. Fra 1964 til 1990 kunne man velge mellom sju (senere åtte) fargepaletter, fortsatt med tre farger per hytte og krav om at nabohytter ikke skulle ha samme farge. I 1990 ble fargeplanen opphevet, men ble videreført på avdeling 1 til 1997.